Tre og en halv måned er gått siden vi forlot Ecuador. De to og en halv første ble tilbragt på Gå Ut Senteret i flotte Hurdal og den siste hjemme. Tida har gått fort, så fort at vi ikke har fått avsluttet bloggingen vår. Nå prøver vi.

Vi dro til Ecuador med høye forventninger. Mye skyldtes at teamet fra i fjor, hadde fortalt så utrolig mye positivt. I starten gjorde de høye forventningene at året ble en liten nedtur, men dette endret seg. Vi fikk møte og bli kjent med fantastiske barn, ungdom og voksne. Mennesker som har lært oss mye, både rent menneskelig og verdimessig. Vi har fått blitt kjent med en kultur hvor alder spiller liten rolle, hvor en aldri blir for gammel for vannkrig og hvor en hjelper hverandre dersom det er mulig. I Ecuador fikk vi lære spansk. I Ecuador fikk vi erfare Guds globale kjærlighet. Vi dro til Ecuador som bekjente, men avslutter året som gode venner. Venner som vi har delt en unik periode av livet med. Venner vi aldri vil glemme. (Det kan faktisk bli litt vanskelig å glemme hverandre ettersom tre av oss skal bo sammen til neste år). Så til poenget. Dette er våre opplevelser, ikke dine. Ecuador må oppleves og vi anbefaler det på det sterkeste. Ta et år på Gå Ut Senteret. Dra til Ecuador. Jobb på skolen. Opplev hvordan du får dele Guds kjærlighet, men også hvor utrolig mye menneskene på andre siden av jorda har å lære deg!

Vi har gjort det og vi angrer ikke. Det tror vi ikke du vil heller. Still oss gjerne spørsmål i kommentarfeltet eller på Facebook - Vi ønsker å svare.

Det var vondt å dra, men heldigvis kan vi holde kontakten med noen på Facebook. Ecuador har et motto - Ama la vida/Elsk omfavn livet. Det har vi lært mye av. Gud har gitt oss livet som en fantastisk gave og vi kan gripe livet og bruke alt vi har fått til ære for ham. Hvorfor ikke gjøre det i Ecuador?

-    At noen spør «hvordan gikk det?» etter at du er ferdig i dusjen
-    At strømmen går flere ganger i løpet av en dusj
-    At det plutselig er tomt for vann kl. sju på kvelden
-    At folk spør deg hvor mannen og barna dine er
-    At en 3-liters brusflaske ikke varer lenger enn et middagsmåltid
-    Å ikke bruke bilbelte i noe som helst transportmiddel, men heller like gjerne sitte bak på lasteplanet
-    At en to-timers busstur ikke koster mer enn 12 kr
-    Å hoppe av og på bussen i fart
-    Å spise marsvin
-    Å spille basket til vi nesten detter sammen
-    Å spise bananchips i tide og utide
-    At folk på gata vil ta bilde med deg
-    Å ikke vite hva som venter deg når du drar på jobb, om elevene er på skolen i dag eller ikke, om du får kake i dag eller ikke, eller om du skal delta i en parade i dag eller ikke
-    At alle bilene tuter på deg
-    Å ikke vite hvordan man skal hilse på forskjellige folk fra dag til dag. Det går i surr med kyss på kinnet, klemmer, håndtrykk, og kule hilsener. 
-    Å vente
-    Å høre musikk på kichwa
-    Å ha elever hengende på seg hele skoledagen
-    Å henge med på det som skjer
-    Å snakke med fremmede på bussen, i parken, i taxien, og fortelle dem samme historien
-    At noen spør om hvor mye tingene dine koster
-    Å forklare at du har en kontrakt fra Norge som sier at du ikke har lov til å ha kjæreste i Ecuador
-    Å stå på bussen
-    At det kommer en 2-10 selgere på en times busstur
-    Å ikke kaste dopapir i do 
-    Å være kreative (lage basketkorger, volleyballnett, bruke takplater til å lage pizza på etc.)
-    Å fryse

-    At det kryr av løshunder overalt

-    Å måtte stille opp med sanginnslag i forskjellige anledninger, uforbredt
-    Å bli kalt «Profe»/ «Lærer»

Jupp, da har vi hatt to uker ferie. Vi har reist hele denne perioden og opplevd mye. Denne turen var planlagt lenge før vi reiste fra GUS, og vi har sett fram mot denne. Vi startet ferien med å fly til Lima, hovedstaden i Peru. Her hadde Elise vært i kontakt med en venn av en venn hjemme i Norge som vi skulle få treffe. Alpakka het han. Dette var en pastor i en stor menighet i Lima, og vi var så heldige en kveld å bli hentet på hostellet vårt, kjørt til denne kirka og ført inn i en stor sal med Hillsong Sør-Amerika-musikk, og plassert på reserverte plasser på første rad. Etter en livlig preken på spansk (vi er vant til prekener på indianerspråker her vi ikke forstår), ble vi invitert hjem til familien Alpakka på pizza. Mer imøtekommende og gjestfrie mennesker skal man lete lenge etter. Vi er stortakknemlige for denne opplevelsen. Andre ting vi gjorde de få dagene i den fine byen Lima, var å dra til en vannpark med lysende fontener, kikke på markeder, ta turistbuss, og sykle langs stranda. 

Neste stopp på planen var byen Cuzco. Vi tok fly fra varme Lima og landet i kalde Cuzco. Men, vi er vant med sånt. Her var vi også på et stort marked, kjøpte masse billige alpakkaklær, og pakket sekkene våre for den kommende firedagersturen til Machu Picchu. Dag én var det sykling som sto på planen, og bare nedoverbakker, ikke verst det. Dag to var vi klare fo åtte timers spasering, og vi gikk noe av denne tiden på de gamle inkastiene. Dag tre var det zip-line som sto på planen. Artig og luftig. Dag fire var det selveste Machu Picchu som sto for tur. Vi tok bussen opp, mens mange av de andre gikk opp. Vi hadde ikke krefter til det, iogmed at vi har slitt litt med kropper som ikke har vært helt i form på turen. Men, vi kom oss opp og fikk se den vel omtalte "spøkelsesbyen". Det var tøft.

Etter denne turen tok vi flyturen til Quito, hovedstaden i Ecuador. Her besøkte vi "Mitad del mundo", midten av verden, altså Ekvator, både plassen der alle folk tar bilder, og den ekte ekvator litt lenger nord, hvor den er målt med GPS. Utrolig kult å se for eksempel hvordan vannet i en vask renner med klokka på ene siden, mot klokka på andre siden, og rett ned midt på ekvator. Og mange andre eksperimenter også. Vi trasket en del rundt i Quito, tok "Telefericoen" opp til et høyt utsiktspunkt over byen, var på mange flere markeder og til slutt pakket vi koffertene våre for å dra hjem til Cañar etter en lang ferie borte fra skolen. 

Nå har vi hatt første skoledag etter ferien og det var veldig flott å være tilbake. Der ble vi møtt av løpende elever som ville gi klemmer. Vi merker at vi må skyve litt foran oss den triste tanken om at vi faktisk snart skal reise hjem og reise fra disse flotte elevene på skolen. Vi må bare glede oss over de siste tre ukene som engelsklærere på skolen. Det er veldig rart å tenke på at det er så kort tid igjen og at vi snart skal forlate Ecuador. I hvertfall for denne gang. I morgen er det basketball med lærerne igjen, det er lenge siden sist, og vi gleder oss til å få løpt litt igjen. Og i helga har vi invitert ungdomsgruppa hjem til oss. Vi håper det kommer mange, og at vi greier å lage nok og god nok mat. Så vi har det bra, og gleder oss over siste tiden her, men også til å se alle dere der hjemme igjen når den tid kommer!

I helga har vi hatt fullt program. Det har nemlig vært parade på parade, og vi har deltatt med det vi er gode for. På fredag var det endelig tid for "bastonera"-deltakelsen vår. "Bastonera" vil si, etter sånn vi har skjønt det, en blanding av drilling og cheerleding. Ikke det at det var så vanskelige trinn eller drilleferdigheter som skulle til, men vi har ihvertfall øvd hver dag bortimot en måned i forkant av denne paraden. Og denne perioden har også gått mye med til fram og tilbake-diskutering om hvordan draktene og håret vårt skulle se ut denne dagen. Da dagen endelig kom fikk vi endelig de skreddersydde røde og hvite cheerledingdraktene våre og vi ble sprayet og stylet som bare det. Selv om vi skulle begynne med all denne pyntingen før det ble lyst om morgenen, klarte likevel alle drilljentene å komme for sent til oppstarten, og det endte med at alle løp alt de hadde etter paraden, for så å fullføre siste delen med glans (hvertfall i håret). Etterpå ville alle ta bilder med oss, noe som var litt uvant.

På lørdag var vi klare for ny parade. I denne paraden var det Elise som var stjerna, som skulle danse i en svær mintgrønn prinsessekjole. Vi tre andre stillte opp i de nyinnkjøpte tradisjonelle klærne våre, også til jubel blant tilskuerene. Vi fikk bære faner fremst, mens Elise danset og danset gjennom hele Tambo på høye hæler. Vel gjennomført! Etter denne paraden skulle også gjerne alle ha bilder med oss, store og små, og også politikerne som nå er veldig synlige i byen med tanke på valget som snart kommer opp. På denne lørdagskvelden var vi også invitert på en graduasjonsfest. En dame herifra som forøvrig også har gått på Hedmarkstoppen og snakker norsk, har akkurat fullført psykologistudier og inviterte til fest for anledningen. Denne skulle begynne halv sju, så vi tenkte naivt at hvis vi kommer kl 7, blir vi kanskje ikke så altfor tidlige. Dette var feil, og vi satt hvertfall to timer og ventet på at festen skulle begynne. Hele festen varte også til ca kl halv 2, men det var absolutt verdt det. Mye sang og humor, og tilogmed sanginnslag av Team Ecuador.

Søndag var alle slitne, så bare en av oss, Hanna, stakk ut for å se på tredje paraden denne helga, som denne dagen befant seg i Cañar by. Hilde, vår kjære samboer var med, og fortate hva alle de utrolige oppsatsene og klærne betydde. Senere på dagen fikk vi besøk av tre gutter fra ungdomsgruppa og Ida (tidligere voluntør i Ecuador). Det var utrolig stas med besøk, og vi spilte Jungle Speed til vi blødde på hendene. 

Veldig bra og innholdsrik helg, og nå er vi klare for å pakke oss ferdig og dra på en to ukers ferie til Peru, Machu Picchu og Quito. Alt vel her, og vi håper alt ståt bra til i alle hjemmene i Norge også! Vi snakkes.

Bønneemner:

- Be for at alle elever og lærere på skolen skal ha en fin ferie, at ingen skal kjenne seg alene i ferien, men kose seg i hver sine hjem.

- Be for at alt på ferieturen vår skal gå bra, at alle må holde seg friske og at alle praktiske ting går i orden.

- Be for at denne siste tiden av oppholdet vårt må være bra, og at vi skal klare å bruke oss og tiden best mulig.

- Be for de andre teamene, at de må kjenne Guds nærhet og styrke til den siste perioden i arbeidet i landene de er i.

Forrige helg var Team Ecuador så heldige å få dra inn til Cuenca for å møte mor, Inger Johanne, og far, Enok, til Kamilla. Vi møtte dem på flyplassen i byen, også overnattet vi ei natt på hotell der. Kjempestas med hotellfrokost og norske turister. Vi følte oss litt verdensvante der vi viste dem rundt. Vi fire dro tilbake til Cañar på søndagen, og så kom foreldrene til Kamilla etter på mandagen. På tirsdag var de med på skolen, og det var stor stas for elevene da Inger Johanne og Enok dro fram hoppetau, kritt og fotballer fra baggen de hadde med. Vi benyttet også anledningen med besøk til å gjøre typiske turistting, som for eksempel å dra til Ingapirca, som er et område med ruiner av et kompleks av bygninger fra seint på 1400-tallet og er kanskje den tingen Cañar er mest kjent for. Så siden vi ikke hadde fått somlet oss dit tidligere, var dette en fin anledning. I ettertid har vi også nytt godt av dette besøket. Vi overtok nemlig en stor bag med norsk sjokolade, tacokrydder, diverse toroprodukter, og all slags sauser etc. Dette var det de brukte bagasjeplassen fra Norge på, så det var bra vi tok dem med på markedet så de fikk kjøpt seg litt alpakkajakker og luer for ikke å fryse til fjell her i kalde Cañar. Så, Inger Johanne og Enok, vi er svært takknemlige for Cuenca-tur og forsyning av norske produkter. Tusen takk for koslig besøk, og fortsatt god tur videre gjennom Peru.

Her i Ecuador har vi etterhvert blitt veldig fan av sporten basketball. Vi spiller i friminuttene med elever i alle aldre, vi lærer nye basketballeker, og vi spiller etter skolen hver fredag med lærerne. Høyt nivå. Nå har vi også gått til innskaffelse av egen basketball. Dermed måtte vi videre skaffe oss en basketkorg, og dette har vi gjort ved å klippe istykker en skittentøyskorg og teipe en gardinstang til murveggen utafor huset. Benedikte og Hanna har stått i ledelsen for dette prosjektet og i den forbindelse også laget en ny film. God fornøyelse.