Her kommer en oppdatering fra gjengen i Ecuador. Tiden vår her i Cuenca er straks over, og på onsdag forflytter vi oss videre til Cañar. Derfor tenkte vi dere skulle få en liten oppsummering av hver enkelt av oss fra tiden her i vertsfamiliene.

Kamilla:

Etter å ha bodd her i tre uker, er det mye jeg kunne skrevet om, men jeg får plukke ut noe. Kvelden vi skulle til vertsfamilien sa jeg til mentoren min: «Jeg håper ikke at de har dyr!» Det viste seg at de hadde fire hunder, åtte katter, et par haner og et ukjent antall høner, og som ikke det var nok, her om dagen fikk de fire katter til. En dag klarte jeg å putte bananskall i maten deres, en dag sa jeg at jeg bare ville spise frokost med moren i familien (uten å mene det) og en annen dag brakk jeg ytternøkkelen i nøkkelhullet – hvem vil egentlig ha en som meg boende hos seg i tre uker?

Heldigvis har familien jeg bor oss holdt ut med meg. Det er en utrolig koselig, katolsk familie. Selv om det er rart å bli plassert i en ukjent familie, har det gått greit. Alle her snakker kun spansk og det har uten tvil, vært utfordrende. Når din største fritidsaktivitet er å snakke, var fortvilelsen ganske stor i begynnelsen da jeg ikke klarte å kommunisere ordentlig. Etter hvert har spansken kavd seg opp på et litt bedre nivå, og det har reddet meg. Best av alt vil jeg nok huske standerfrasen til min yngste vertssøster: «Que triste!» Den er og blir en del av mitt spanske ordforråd, kanskje også mitt norske. Så noe har jeg i hvert fall lært!

Hanna:

Tre uker i et ukjent hjem har vært langt utenfor komfortsonen. Likevel går det bra når man er så heldig med vertsfamilien sin. Utrolig hyggelige og behjelpelige mennesker som gjør sitt for at jeg skal trives. Det hjelper. Mitt matglade jeg har kanskje satt aller mest pris på maten jeg har fått her. Mine omsorgspersoner hjemme i Norge trenger virkelig ikke bekymre seg for at jeg ikke har fått nok mat. Min hardtarbeidende vertsmor har imponert stort ved å klare den kunsten å servere forskjellig mat hver eneste dag, da inkludert alle de forskjellige måltidene om dagen. Så, mitt spanske ordforråd er nokså velutviklet når det kommer til matprodukter.

Mitt møte med den ecuadorianske kulturen har ikke ført til noe kultursjokk enda, men enkelte kulturforskjeller krever likevel litt tilvenning. Jeg må bruke sko inne, jeg må kaste dopapir i søpla og jeg må hilse ved å kysse folk på kinnet (alle jeg møter og alle jeg sier hei og ha det til). En faktor som har løftet oppholdet i vertsfamilie, er en ett og halvt-årig vertsnevø. Han liker å oppholde seg på rommet mitt for å se dansende hunder på youtube og bruke alle mine elektriske dingser som leketøy og tyggemotstand. Så selv om det nå skal bli deilig å bo vi fire jentene sammen  i Cañar, uten å være bundet av vertsfamiliene våre, vil øyeblikkene som «tante» bli savnet.

Benedikte:

Dagene går, og vi har snart vært i Cuenca i over tre uker. Ved å bo i en kjempe hyggelig norsk/ecuadoriansk vertsfamilie, har jeg både blitt minnet om det gode gamle norske, samtidig som jeg har fått et daglig innblikk i den nye og spennende ecuadorianske kulturen. I bo i et nytt land byr på nye opplevelser hver eneste dag. I løpet av disse ukene har jeg blant annet:

- lært at å hilse ikke er det samme som i Norge. Her hilser man på alle med både kyss og klem. - spist masse, ny, spennende og ikke minst veldig god mat, noe som kommer godt med for en matglad person. - opplevd at ecuadoriansk tid, ikke er det samme som norsk tid. Det er for eksempel ikke et stort problem å komme for sent til skolen, ettersom lærerne også sjeldent er presise. - lært at det å ta buss ikke er det samme som i Norge. Man kan ikke sove eller slappe av på bussen på vei til skolen, men man må holde seg godt fast på humpete, stressende og svært tettpakkede bussturer. - lært at toalettpapiret ikke kastes i toalettet, men i søpla, noe som kan være en daglig utfordring.

Snart går turen videre til Cañar, med nye opplevelser og arbeid på skolen Mushuk Kawsay! Jeg gleder meg til å flytte sammen med de flotte jentene i Ecuador-teamet 

Elise:

Tre uker i Ecuador har på mange måter føltes som 3 måneder, og på samme tid har det gått utrolig fort. Jeg har hatt noen flotte dager i vertsfamilien min her i Cuenca. De er veldig hyggelige, og jeg har fått spesielt god kontakt med vertssøster Cristina, som er 17 år. Jeg har etter hvert kommet godt inn i «hei-og-hade»-prosessen her, som inneholder både kyss og klem, uansett om man kjenner personen eller ikke. Noen av folkene her er veldig vant til nordmenn, og at de ikke hilser på samme måte som dem. Så de gangene når jeg har villet gi noen av disse både kyss og klem, mens de bare ville håndhilse, har vi fått noen «spesielle» øyeblikk for å si det på den måten. I tillegg er det å kaste toalettpapiret også begynt å bli en vane, og jeg trenger ikke lenger være redd for å tette toalettet hver gang jeg går på do.

Ellers begynner spansken min etter hvert å komme seg mer og mer, og jeg kan endelig prøve å ha litt mer skikkelige samtaler med min veldig sjenerte, men supersøte vertssøster Maria Emilia på 10 år. Jeg klarer også for det meste å holde en samtale gående med taxisjåføren, nesten uansett hvor langt jeg skal! Stor prestasjon i mine øyne. Akkurat nå er jeg superklar for å endelig få flytte sammen igjen med de andre fantastiske jentene i teamet mitt! Det er 2 dager til vi skal til Cañar, 3 dager til vi skal til jungelen på «ferie» og bare en uke til vi skal begynne å jobbe på skolen! Heelt fantastisk!